Terje Vigen er en kjent skikkelse for min generasjon. Gråsprengt og underlig har han lurt seg inn i litteraturen, og har siden 1892 eksistert som en av Ibsens mest – ja nettopp underlige menn. I det ytre som hogget ut av det landskapet han levde i, og i det andre barsk, men øm – slik mennesket ofte blir når verdier skal skjøttes.
Det er også underlig at det måtte en entomolog og fotograf fra USA til å illustrere Terje Vigens landskap slik vi kjenner det langs Sørlandskysten. Carll Goodpasture er kjent for sine utrolige vakre fotografier av insekter – og insekter og blomster. Han viser hvor viktige insektene er for opprettholdelsen av våre økologiske systemer. Uten insekter intet liv, ingen pollinering, bestøving – ingen befruktning – ingen frukt, ingen produksjon. Igjen og igjen har han fortalt oss på en stille, men overbevisende måte om hvor viktig det er å ta vare på naturens store og små undre for at vi alle skal ha en fremtid her på jorda. Nå vet vi at i mange land er mange av våre viktigste insekter som humler og bier nesten utryddet. Mye fordi vi har endret det landskapet vi lever av.
Med boka Terje Vigens Båt går Goodpasture etter min mening dypere inn i materien. Han får god hjelp av den kanadiske dikteren Gray Sutherland som språksetter Goodpastures og Terje Vigens landskap og historie. Selv sier Goodpasture at han ønsker å bruke landskapsfotografiet som metafor for hvordan mennesket verdsetter naturen og vårt felles miljø. Han kunne ikke ha valgt et mer velegnet dikt enn Ibsens Terje Vigen. For landskapet Vigen levde i var med å skape hans sterke personlighet. Underlig,hustrig, barsk, fåmælt, stormfull og øm.
En annen dikter, Andre Bjerke, har diktet “Ditt landskap” også satt ord på hvordan det ytre landskapet bidrar til å skape vårt indre:
“Og som din egen tommelfingernegl
vil strandens hvite musling stå deg nær.
Mot denne horisont av skjær bak skjær
Ser du din skjebne folde ut sitt speil.
Det taler til deg som av lave røster
Fra sten og bølge, sneglehus og siv,
Om hva du er, om hva du blir og var.”
I dag er Terje Vigens landskap truet, Gray Sutherlands dikt til Goodpastures bilder lar oss ane en verden i endring, en uro som må bekjempes gjennom de samme dypt menneskelige verdier som de Terje Vigen sto for.
Siden 1892 er Norge og vårt kystsamfunn snudd opp ned. Slitet, takknemligheten for det daglige brødet, og frykten for naturens krefter er borte. I dag ser vi ikke hvilken byrde tidligere generasjoner matte bære i Terje Vigens landskap. Vi ser heller ikke landskapets nakne skjønnhet og naturens egenverdi. Vi har så å si mistet vår geologiske historie – slik Sutherland peker på i sin beskrivelse av vårt kyslandskap.
Det vi ser er attraktive områder med enorme kroneverdier. Idag koster et firmerkestort landsted i fjæresteinene millioner, mens vi lar havet dø fordi vi forurenser, fisker for mye, tar maten fra sjøfuglene og ødelegger artenes leveområder.
En rotur til danmark fordi vi sulter er en utenkelig tanke for oss her i Europas oljerike hjørne. Dagens liknende roturer skjer over Gibraltarstredet. På land står spansk politi og tar hånd om de afrikanske flyktningene. Er det da ikke opp til oss alle å innse at vi har en moralsk forpliktelse til å finne løsninger som viser veien tilbake? Ikke til Vigens karrige liv, men til de sentrale og menneskelige verdiene han representerte og som vil gjøre oss i stand til å ta de riktige valgene for å sikre et stadig mer truet miljø nasjonalt og globalt.
Goodpasture og Sutherland har gjennom denne utstillingen satt fingeren på det vi er i ferd med å miste. Vi har bare ett valg: det å ta fremtiden tilbake.
Det er en stor glede for meg å være med på å åpne denne utstillingen som jeg håper mange besøker.
Åpningstale av Sylvi Ofstad Samstag 8. juli, 2006 – Galleri Vera i Drøbak